 |
| |
GRIMM BRØDRENE
Title:DE SYV RAVNENE
Subject:FICTION
Brødrene Grimm
De syv ravnene
En gang var det en mann som hadde syv sønner, men ingen datter. Han ønsket så inderlig å få en datter, og da det åttende barnet kom, så var det en pike. Da ble det vel glede! Men barnet var så lite og svakt, så de syntes det var best å hjemmedøpe det straks. Faren sendte en av guttene til brønnen etter døpevann, og de andre seks løp med. Alle sammen ville de være den første til å øse, og så falt krukken i brønnen. Nå stod de der og så på hverandre og visste ikke hva de skulle gjøre, for hjem torde de ikke gå.
Da de ikke kom, ble faren utålmodig og sa: - Nå har guttungene glemt vannet og gitt seg til å leke ved brønnen! Han var redd for at barnet skulle dø før det ble døpt, og han var så harm at han ropte: - Gid de ble til ravner alle sammen! Ikke hadde han sagt det, før han hørte vingeslag over huset. Og da han så opp, fikk han se syv beksvarte ravner som fløy sin vei.
Forbannelsen kunne de ikke ta tilbake igjen, og foreldrene sørget og sørget over de syv sønnene som var borte. Den vesle datteren ble til stor trøst for dem. Hun ble straks sterkere, og for hver dag som gikk, ble hun vakrere. Det varte lenge før hun fikk vite at hun hadde hatt søsken, for foreldrene voktet seg for å nevne det for henne. Men så en dag hendte det at hun hørte en som sa: - Jenta er vakker nok, men det var hennes skyld at de syv brødrene kom i ulykke. Da ble hun sorgfull, og hun spurte far og mor om det var sant at hun hadde hatt brødre og hvor det var blitt av dem.
Nå syntes ikke foreldrene at de kunne skjule det lenger. De sa at det var himmelens vilje, og at hun ikke kunne noe for det, men piken ble ikke kvitt samvittighetsnaget likevel. Hun syntes hun måtte frelse brødrene sine, for ellers fikk hun ikke fred. Og så drog hun ut i den vide verden uten at noen visste om det. Hun måtte finne brødrene og frelse dem fra trolldommen. Hun tk ikke med seg mer enn en ring til minne om foreldrene, et stykke brød å spise, en krukke vann for å slokke trøsten og en stol for å hvile seg.
Så gikk hun langt og enda lenger, helt til verdens ende. Der kom hun til solen. Men den var glohet og forferdelig og åt småbarn, derfor skyndte hun seg vekk og løp til månen. Men den var kald og grusom, og da den været piken, ropte den: - Det lukter menneskekjøtt! Så skyndte hun seg videre og kom til stjernene. De satt på hver sin stol og var gode og snille mot henne. Morgenstjernen reiste seg og gav henne et hønseben. - Dette benet må du ha, for det dukker opp for glassfjellet. Det er der brødrene dine er, sa den.
Piken tok benet og tullet det i tørkleet sitt, og så gikk hun til hun kom til glassfjellet. Porten var lukket, og så ville hun finne frem hønsebenet. Men det var ikke i tørkleet lenger. Hun hadde mistet gaven fra stjernene! Hva skulle hun gjøre nå? Brødrene ville hun frelse, men hun hadde ingen nøkkel til glassfjellet. Så tok den vesle søsteren en kniv og skar av seg lillefingeren sin. Den stakk hun i nøkkelhullet, og da gikk låsen opp.
Da hun var inne, kom en dverg imot henne og spurte: - Hva leter du etter, barn?
- Jeg leter etter brødrene mine, de syv ravnene, svarte hun.
Da sa dvergen: - Ravnene er ikke hjemme nå, men vil du vente til de kommer, så vær så god. Så bar dvergen inn mat, som han satte på et bord. Der stod det syv tallerkener og syv beger, og søsteren tok en bit fra hver tallerken og drakk en slurk fra hvert beger. I det siste begeret slapp hun ringen.
Med en gang hørte hun et sus og et brus. Da sa dvergen: - Nå kommer ravnene! Der kom de flygende, og nå ville de spise og drikke. Men da sa den ene etter den andre: - Hvem har spist av tallerkenen min? Hvem har drukket av begeret mitt? Det må være et menneske! Men da den syvende tømte begeret sitt, trillet ringen ut på bordet. De så på den og så at det var ringen til foreldrene, og da sa de: - Gud, gi den lille søsteren vår er her, for da var vi frelst!
Piken stod bak døren og lyttet. Da hun hørte det de ønsket, kom hun frem. Og straks kastet ravnene hammen og ble til mennesker igjen. Det ble stor glede på alle sammen, og så drog de hjem til foreldrene igjen.
...
|
|
|
