 |
| |
ANDERSEN HANS CHRISTIAN
Title:TOMMELISE
Subject:FICTION
H.Ch.Andersen
Tommelise
Det var en gang en kone som så gjerne ville ha et bittelite barn, men hun visste ikke hvor hun skulle få det fra. Så hun gikk til en gammel heks og sa: "Jeg ville så inderlig gjerne ha et lite barn, kan du ikke si meg hvor jeg skal få det fra?"
"Jo, det skal vi nok greie," sa heksa. "Her har du et byggkorn, det er ikke av den sorten som gror på bondens åker eller som hønsene snart får spise, legg det i en blomsterpotte, så skal du snart få se noe rart!"
"Takk skal du ha!" sa konen og ga heksa tolv skilling, så gikk hun hjem, sådde bygkornet, og straks vokste det opp en stor nydelig blomst. Det så akkurat ut som en tulipan, men bladene lukket seg tett sammen som om den ennå var i knopp.
"For en nydelig blomst!" sa konen og kysset den på de pene røde, gule bladene, men idet hun kysset den, kom det et kraftig smell fra blomsten, og så åpnet den seg. Det var en virkelig tulipan, det kunne en straks se, men midt inni blomsten på den grønne frøstolen satt det en bitte liten pike så fin og yndig, bare en tomme lang, og derfor kalte de henne Tommelise.
Et nydelig, lakkert valnøttskall fikk hun til vugge, blå fiolblader var madrasser, og til dyne fikk hun et rosenblad. Der sov hun om natten, men om dagen lekte hun på bordet, hvor konen hadde satt en tallerken som hun hadde lagt en hel krans med blomster rundt, og stilkene stakk ned i vannet. Her fløt et stort tulipanblad, og på det måtte Tommelise sitte og seile fra den ene siden av tallerkenen til den andre. Hun hadde fått to hvite hestehår å ro med. Det så riktig fint ut. Synge kunne hun også, å, så fint og nydelig, aldri før hadde noen hørt slikt.
En natt hun lå i den pene sengen sin, kom det en fæl padde hoppende ut av vinduet, for den ene ruten var i stykker. Padden, som var så stygg, stor og våt, hoppet rett ned på bordet hvor Tommelise lå og sov under det røde sosenbladet.
"Det var da en deilig kone til sønnen min" sa padden, og så tok hun tak i valnøttskallet som Tommelise sov i, og hoppet bort med henne, gjennom ruten og ned i hagen.
Der rant det en stor, bred elv, men like ved bredden var det sølete og gjørmete. Her bodde padden med sønnen sin. Hu! Han var så stygg og fæl, lignet akkurat på moren sin. "Koax, koax, brekke-ke-keks!" - det var alt han kunne si da han så den nyndelige piken i valnøttskallet.
"Ikke snakk så høyt, da våkner hun!" sa den gamle padden. "Hun kunne fort løpe fra oss, for hun er så lett som et svanedun. Vi setter henne ut i elven på et av de brede vannlinjebladene, for henne som er så liten, er det som å komme på en øy. Derfra kan hun ikke rømme heller, mens vi gjør i stand stasstuen nede under mudderet, der dere skal bygge og bo!"
Ute i elven vokste det så mange vannlinjer med brede, grønne blad, som ser ut som om de flyter på vannet. Det bladet som var lengst ute, var også det aller største. Dit svømte den gamle padden og satte valnøttskallet med Tommelise i.
Den bitte lille stakkaren våknet tidlig om morgenen, og da hun så hvor hun var, begynte hun å gråte så sårt, for det var vann på alle sider av det store grønne bladet, og hun kunne ikke komme seg i land.
Den gamle padden satt nede i gjørma og pyntet opp stuen sin med siv og gule nøkkelroser - det skulle bli så koselig for den nye svigerdatteren - svømte så med den stygge sønnen sin ut til bladet der Tommelise sto. De ville hente den pene sengen hennes og sette den dypt ned i vannet for henne og sa: "Her kan du se sønnen min, han skal være mannen din, og dere skal bo så fint nede i gjørma!"
"Koax, koax! Brekke-ke-keks!" det var alt sønnen kunne si.
Så tok de den nydelige lille sengen og svømte bort med den, men Tommelise satt helt alene og gråt på det grønne bladet, for hun ville ikke bo hos den fæle padden eller ha den ekle sønnen hennes til mann. De små fiskene som svømte nede i vannet hadde jo sett padden og hørt hva hun sa, derfor stakk de hodene opp for å se den lille piken. Straks de fikk øye på henne, synted de hun var så yndig, og det så leit at hun skulle ned til den stygge padden. Nei, det måtte aldri skje. De flokket seg nede i vannet rundt den grønne stilken som holdt bladet hun sto på, gnagde stilken av med tennene, og så fløt bladet nedover elven, bort med Tommelise, langt bort, der hvor padden ikke kunne komme etter.
Tommelise seilte forbi så mange steder, og de små fuglene satt i buskene, så henne og sang: "For en nydelig småpike!" Bladet med henne drev lenger og lenger bort, og slik reiste Tommelise utenlands.
En vakker, hvit sommerfugl fløy og fløy rundt omkring henne og satte seg til slutt ned på bladet, for den likte Tommelise så godt, og hun var så glad, for nå kunne ikke padden få tak i henne, og det var så vakkert der hun seilte. Solen skinte på vannet, og det var så vakkert der hun seilte. Solen skinte på vannet, det var som det fineste gull. Så tok hun båndet hun hadde om livet, bandt den ene enden rundt sommerfuglen og den andre enden festet hun i bladet. Det bled da mye fortere av sted, og hun med, for hun sto jo på bladet.
I det samme kom det en stor oldenborre flygende, den fikk øye på henne, og straks slo den kloen rundt det smekre livet hennes og fløy til det største grønne bladet i treet, lot henne spise det søte inni blomstene, og sa at hun var så nydelig, enda hun ikke lignet det minste på en oldenborre. Siden kom alle de andre oldenborrene som bodde i treet, på besøk. De så på Tommelise og frøken-oldenvorrene trakk på følehornene og den ene sa: "Hun har jo ikke mer enn to ven, det ser ynkelig ut." "Hun har ingen følehorn!" sa en annen. "Hun er så smekker om livet, fysj! - hun ser ut som et menneske! Så stygg hun er!" sa alle hunnoldenvorrene, enda så nydelig som Tommelise var. Det syntes den oldeborren som hadde tatt henne også, men da alle de andre sa hun var stygg, trodde han det til slutt også og ville ikke ha henne. Hun kunne gå hvor hun ville. De fløy ned av treet med henne og satte henne på en tusenfryd. Der satt hun og gråt fordi hun var så stygg at oldenborrene ikke ville ha henne, hun som var den vakreste noen kunne tenke seg, så fin og klar som det skjønneste rosenblad.
Hele sommeren levde den stakkars Tommelise alene i den store skogen. Hun flettet seg en seng av gresstrå og hengte den under et stort skreppeblad, så det ikke skulle regne på henne. Hun plukket det søte ut av blomstene og spiste, og drakk av duggen som hver morgen lå på bladene. Slik gikk sommeren og høsten, men nå kom vinteren, den lange, kalde vinteren. Alle fuglene som hadde sunget så vakkert for henne, fløy sin vei, trærne og blomstene visnet, det store skreppebladet hun hadde bodd under, krøllet seg sammen og ble bare en gul, vissen stilk, og hun frøs forferdelig, for klærne var i filler, og hun selv så liten og fin, stakkars Tommelise, hun kom til å fryse i hjel. Det begynte å snø, og hvert snøfnugg som falt på henne, var som når man kaster en hel skuffe full på oss, for vi er store, og hun var jo bare en tomme lang. Så svøpte hun seg inn i et vissent blad, men det varmet ikke noe, og hun skalv av kulde.
Like utenfor skogen, hvor hun nå var kommet, lå det en stor kornåker, men kornet var borte for lenge siden, bare de nakne, tørre stubbene sto opp av den frosne jorden. For henne var det som å gå gjennom en hel skog, og sånn som hun skalv av kulde! Så kom hun til markmusenes dør. Den var et lite hull innunder kornstubbene. Der bodde markmusen lunt og godt, hadde hele stuen full av korn, et herlig kjøkken og spiskammer. Stakkars tiggerpike og ba om et lite stykke av et byggkorn, for hun hadde ikke fått noe å spise på to dager.
"Stakkars lille deg" sa markmusen, for det var i grunnen en snill gammel markmus. "Kom bare inn i den varme stuen og spis med meg!"
Hun likte Tommelise så godt at hun sa: "Du kan godt få bli hos meg i vinter, men ...
|
|
|
