ANDERSEN HANS CHRISTIAN

Title:OLE LUKKØYE
Subject:FICTION Scarica il testo


H.Ch.Andersen

Ole Lukkøye

I hele verden er det ingen som kan så mange historier som Ole Lukkøye! Han kan fortelle, han! Sånn utpå kvelden, når barna sitter pent ved bordet eller på skammelen sin, kommer Ole Lukkøye. Han kommer så stille opp trappen, for han går på strømpelesten. Så lukker han døren langsomt opp, og så - futt! - sprøyter han en søt melk i øynene på barna, så fint, så fint, men alltid nok til at de ikke kan holde øynene åpen og derfor ikke ser ham. Han listet seg bak dem, blåser dem forsiktig i nakken, og så blir de tunge i hodet, ja da, men det gjør ikke vondt, for Ole Lukkøye mener det så godt med barna, han vil bare at de skal være stille, og det er best når man får dem i seng. De skal være stille, så han kan fortelle historier til dem.

Når barna sover, setter Ole Lukkøye seg på sengen. Han er fint kledd, frakken er av silke, men det er ikke mulig å si hvilken farge den har, for den skinner grønn, rød og blå, alt ettersom han snur og vender på seg. Under hver arm holder han en paraply, den ene med bilder på, og de setter han over de snille barna, og så drømmer de hele natten de vidunderligste historier, og så har han en paraply som det ikke står noen ting på, og den setter han over de uskikkelige barna, så sover de så dumt, og om morgenen når de våkner, har de ikke drømt det aller minste.

Nå skal vi høre hvordan Ole Lukkøye en hel uke kom hver kveld til en liten gutt som heter Hjalmar, og hva han fortalte ham! Det er hele syv historier, for det er syv dager i en uke.

MANDAG

"Hør nå her!" sa Ole Lukkøye om kvelden da han hadde fått Hjalmar i seng. "Nå skal jeg pynte opp!" Og så ble alle blomstene i pottene til store trær, som strakte de lange grenene bortover under taket og langs veggene, så hele rommet så ut som det fineste lysthus, og alle grenene var fulle av blomster, og hver blomst var vakrere enn en rose, luktet så herlig, og ville man spise den, var den søtere enn syltetøy. Fruktene glinset som full, og så var det boller som sprakk av bare rosiner, det var makeløst, men i det samme kom det en forferdelig jammer borte fra bordskuffen, der skolebøkene til Hjarmar lå.

"Hva kan nå det være?" sa Ole Lukkøye og gik bort til bordet og fikk skuffen opp. Det var tavlen som det knirket og pep i, for det var kommet et galt tall i regnestykket, så det holdt på å ramle fra hverandre. Griffelen hoppet og spratt i hyssingen sin, som om den var en liten hund. Den ville rette på regnestykket, men fikk det ikke til. Og så var det Hjalmars skrivebok som det jamret seg i, så det var riktig fælt å høre på. Nedover på hvert ark sto alle de store bokstavene, hver med en liten en ved siden av, en hel rekke nedover, det var sånn som de skulle skrive av etter, og ved den igjen sto det noen bokstaver som trodde de så ut som den, for dem var det Hjalmar som hadde skrevet, men de lå nesten som om de var snublet i blyantstreken som de skulle stå på.

"Se, slik skal dere føre dere" sa forskriften. "Se, sånn til siden, med en rask sving"

"Å, vi vil så gjerne," sa Hjalmars bokstaver, "men vi får det ikke til, vi er så dårlige"

"Nei vel, da skal dere ha avføringspulver" sa Ole Lukkøye.

"Å nei!" ropte de, og så sto de så ranke at det var en fryd.

"Ja, nå får vi ikke fortalt historier" sa Ole Lukkøye. "Nå skal jeg eksersere dem! Ett to, ett to!" Og så ekserserte han bokstavene, og de sto så stramme og kjekke som noen forskrift kunne stå, men da Ole Lukkøye gikk og Hjalmar om morgenen kikket på dem, var de like elendige som før.

TIRSDAG

Så snart Hjalmar var i seng, var Ole Lukkøye borti alle møblene med den lille trollsprøyten sin, og straks begynte de å snakke, alle sammen snakket om seg selv, unntatt spyttebakken, den sto taus og ergret seg over at de kunne være så forfengelige at de bare snakket om seg selv, bare tenkte på seg selv, og slett ikke hadde tanke for den som sto så beskjeden i kroken og lot seg spytte på.

Over kommoden hang det et stort maleri i forgylt ramme, det var et landskap, man så høye gamle trær, blomster i gresset og et stort vann med en elv som rant gjennom skogen, forbi mange slott og langt ut i det ville havet.

Ole Lukkøye var borti maleriet med trollsprøyten sin, og så begynte fuglene der inne å synge, grenene på trærne rørte seg og skyene fikk virkelig flukt, så man kunne se skyggene deres fare over landskapet.

Nå løftet Ole Lukkøye vesle Hjalmar opp mot rammen, og Hjalmar stakk bena inn i maleriet, rett i det høye gresset, og der sto han. Solen skinte mellom grenene ned på ham. Han løp bort til vannet, satte seg i en liten båt som lå der. Den var malt rød og hvit, seilene skinte som sølv, og seks svaner, alle med gullkroner om halsen og en stålende blå stjerne på hodet, trakk båten forbi de grønne skogene, hvor trærne fortalte om røvere og hekser, og blomstene om de nydeligste små alver og hva sommerfuglene hadde fortalt dem.

De vakreste fisker, med skjell som sølv og gull, svømte etter båten, en gang den ivlant gjorde de et sprett, så det sa plask i vannet, og fuglene, røde og blå, små og store, fløy i to lange rekker bak dem, myggen danset og oldenborren sa bom, bom! Alle ville følge med Hjalmar, og alle hadde sin historie å fortelle.

Det ble noe til seiltur, det! Snart var skogen tette og mørke, snart var de som den vakreste hage med solskinn og blomster, og der lå det store slott av glass og marmor. På balkongene sto det prinsesser, og alle var de små piker som Hjalmar godt kjente, han hadde lekt med dem før. De rakte ut hånden, og hver av dem holdt den lekreste sukkergris som noen kakekone kunne selge, og Hjalmar tok tak i den ene enden av sukkergrisen idet han seilte forbi, og prinsessen holdt godt fast, og så fikk de hvert sitt stykke, hun det minste, Hjalmar det aller største! Ved hvert slott sto det små prinser og var skiltvakt. De hadde gullsabel over skulderen og lot det regne med rosiner og tinnsoldater. Ja, det var noen ordentlige prinser!

Snart seilte Hjalmar gjennom skogen, snart liksom gjennom store saler, eller tvers gjennom en by. Han kom også gjennom den hvor barnepiken hans bodde, hun som hadde båret ham da han var ganske liten, og hadde vært så glad i han, og hun nikket og vinket og sang det søte lille verset som hun selv hadde diktet og sendt Hjalmar:

Jeg tenker på deg så mang en stund,
min egen Hjalmar, du søte!
Jeg har jo kysset din lille munn,
din panne, de kinner bløte.
Jeg hørte deg sige de første ord,
jeg måtte deg avskjed sige.
Vårherre velsigne deg her på jord,
en engel du er fra hans rike!

Og alle fuglene sang med, blomstene danset på stilken og de gamle trærne nikket, som om Ole Lukkøye fortalte historier også til dem.

ONSDAG

Nei, som regnet øste ned utenfor! Hjalmar hørte det i søvne, og da Ole Lukkøye åpnet et vindu, sto vannet like opp til vinduskarmen. Det var en hel sjø der ute, men et praktfullt skip lå fortøyd ved huset.

"Vil du være med ut å seile, lille Hjalmar?" sa Ole Lukkøye. "Da kan du få bli med til fremmede land i natt og være med tilbake her igjen i morgen tidlig!"

Og så med ett sto Hjarmar i søndagsklærne på det flotte skipet, og straks ble det et velsignet fint vær, og de seilte gjennpm gatene, krysset forbi kirken, og nå bar alt en stor, opprørt sjø. De seilte så lenge at det ikke var land å se mer, og de så en flokk storker, de kom også hjemmefra og ville til varme land. Den ene storken fløy bak den andre, og de hadde allerede fløyet så langt, så langt. En av dem var så trett at vingene nesten ikke kunne bære han lenger, han var den aller siste i rekken, og snart hadde han sakket et godt stykke akterut. Til slutt sank han med utbredte vinger lavere og lavere, gjorde enda et par slag med vingene, men det hjalp ikke. Nå kom føttene helt ned i tauverket på skipet, nå gled han nedover seilet, og bums! - der sto han på dekket.

Da kom lettmatrosen og satte ham i hønsehuset, sammen med høns, ender og kalkuner. Den strakkars storken sto der mellom dem ...