ANDERSEN HANS CHRISTIAN

Title:KLOSS-HANS
Subject:FICTION Scarica il testo


H.Ch.Andersen
Kloss-Hans

Ute på landet var de en gammel gård, og der bodde det en gammel herremann, som hadde to sønner, og de var så vittige at det halve kunne vært nok. De ville fri til kongens datter, og det torde de, for hun hadde kunngjor at hun ville gifte seg med den hun syntes kunne snakke best for seg.
De to forberedte seg nå i åtte dager, lengre tid hadde de ikke til det, men det fikk også klare seg, for de hadde forkunnskaper, og de er nyttige. Den ene kunne hele det latinske leksikonet utenat og byens avis for tre år, og det både forlengs og baklengs. Den andre hadde gjort seg kjent med alle laugslovene og hva en oldermann må vite. Derfor kunne han snakke om staten, mente han, foruten at han kunne brodere bukseseler, for han var så flink og fingernem.
"Jeg får kongsdatteren!" sa de begge to. Så fikk de hver sin flotte hest av faren. Han som kunne leksikonet og avisene, fikk en kullsvart, og han som var oldermannsklok og broderte, fikk en melkehvit, og så smurte de munnvikene med tran for at de skulle bli smidigere. Alle tjenestefolkene var nede i gården for å se på dem da de steg til hest. I det samme kom den tredje broren, for det var tre av dem, men det var ingen som regnet med ham som bror, for han hadde ikke slik lærdom som de to, og ham kalte de bare Kloss-Hans.
"Hvor skal dere hen, siden dere er i finklær?" spurte han.
"Til hoffet for å snakke oss til kongsdatteren! Har du ikke hørt hva trommene går om over hele landet?" Og så fortalte de ham det.
"Du store min, da må jeg være med!" sa Kloss-Hans, og brødrene lo av ham og red av sted.
"Far, la meg få en hest!" ropte Kloss-Hans. "Jeg får sånn lyst til å gifte meg. Tar hum meg, så tar hun meg, og tar hun meg ikke, så tar jeg henne allikevel!"
"For noe tøys!" sa faren. "Deg gir jeg ingen hest. Du kan jo ikke snakke for deg. Nei, brødrene dine, det er noen staskarer!"
"Får jeg ikke noen hest," sa Kloss-Hans, "så tar jeg geitebukken, den er min, og den orker å bære meg" Og så satte han seg skrevs over geitebukken, stakk hælene i siden på den og fór av sted bortover landeveien. Hui, som det gikk. "Her kommer jeg" sa Kloss-Hans, og så sang han så det ljomet.
Men brødrene red foran og var helt tause. De sa ikke ett ord, de måtte tenke over alle de gode innfallene de ville komme med, for det skulle være så utstudert.
"Hei og hå" ropte Kloss-Hans. "Her kommer jeg! Se hva jeg fant på landeveien" Også viste han dem en død kråke han hadde funnet.
"Din kloss!" sa de. "Hva skal du med den?"
"Den skal jeg gi til kongsdatteren!"
"Ja, gjør det, du," sa de to, lo og red videre.
"Hei og hå! Her kommer jeg! Se hva jeg har funnet nå. Slikt finner man ikke hver dag på landeveien!"
Brødrene snudde seg igjen for å se hva det var. "Din kloss!" sa de. "Det er jo en gammel tresko som overdelen er gått av" Skal kongsdatteren ha den også?"
"Det skal hun!" sa Kloss-Hans, og brødrene lo, og de red, og de kom langt foran.
"Hei og hå! Her er jeg!" ropte Kloss-Hans. "Nei, nå blir det verre og verre! Hei og hå! Dette er makeløst!"
"Hva er det du har funnet nå?" sa brødrene.
"Å," sa Kloss-Hans. "Det er ikke til å tro! Nei, så glad hun vil bli, kongsdatteren!"
"Æsj," sa brødrene. "Det er jo søle som er slengt opp av grøften!"
"Ja, det er det!" sa Kloss-Hans. "Og det er av den fineste sorten, så den er ikke til å holde på!" Og så fylte han i lommen.
Men brødrene red alt det remmer og tøy kunne holde, og så kom de en hel time foran ham til byporten. Der fikk frierne nummer etter hvert som de kom, og ble stilt i rekke, seks i bredden, og så tett at de ikke kunne røre armene, og det var jo bra, for ellers hadde de sprettet opp ryggstykkene på hverandre, bare fordi den ene sto foran den andre.
Alle de andre innbyggerne i landet sto rundt omkring slottet helt til opp under vinduene for å se kongsdatteren ta imot frierne, og straks en av dem kom inn i rommet, slo talegavene klikke for ham.
"Duger ikke!" sa kongsdatteren. "Vekk"
Nå kom den broren som kunne leksikonet, men det hadde han helt glemt der han sto i rekke, og gulvet knirket, og taket var av speilglass, så han så seg selv i hodet, og ved hvert vindu sto tre skrivere og en oldermann, som skrev opp alt som ble sagt, så det straks kunne komme i avisen og selges for to skilling på hjørnet. Det var helt forferdelig, og dessuten hadde de fyrt slik i kakkelovnen at den var rødglødende.
"Det var da svært så varmt det er her inne!" sa frieren.
"Det er fordi far steker hanekyllinger i dag" sa kongsdatteren.
Bæ! der sto han. Det svaret hadde han ikke ventet. Ikke et ord kom han på å si, for noe morsomt ville han ha sagt. Bæ!
"Duger ikke" sa kongsdatteren. "Vekk"
Nå kom Kloss-Hans, han red på geitebukken rett inn i stuen.
"Det var da gloende hett her" sa han.
"Det er fordi jeg steker hanekyllinger" sa kongsdatteren.
"Så fint, da" sa Kloss-Hans. " Da kan vel jeg få stekt en kråke også?"
"Det kan du godt," sa kongsdatteren. "Men har du noe å steke den i, for jeg har verken gryte eller panne"
"Men det har jeg" sa Kloss-Hans. "Her er kokekar med tinnkrampe på" Så trakk han frem den gamle treskoen og satte kråken på den.
"Det blir jo et helt måltid" sa kongsdatteren. "Men hvor skal vi få saus fra?"
"Den har jeg med i lommen" sa Kloss-Hans. "Jeg har så mye at jeg kan sløse med den" og så helte han litt søle ut av lommen.
"Det var hyggelig" sa kongsdatteren, "du kan da svare for deg, og du kan snakke, og deg vil jeg ha til mann, men vet du at hvert ord vi sier og har sagt, skrives opp og kommer i avisen i morgen? Ved hvert vindu ser du det står tre skrivere og en gammel oldermann, og oldermannen er den verste, for han forstår ingenting" Og det sa hun for å gjøre ham redd. Og alle skriverne vrinsket og sølte en blekklatt på gulvet.
"Det er nok herskapet" sa Kloss-Hans. "Da får jeg gi oldermannen det beste" Så vrengte han lommene og sendte sølen rett i ansiktet på ham.
"Det var flott gjort" sa kongsdatteren. "Det kunne jeg aldri ha gjort. Men jeg skal nok lære det."
Så ble Kloss-Hans konge, fikk en kone og en krone og satt på en trone, og det har vi fra oldermannens avis - og den er ikke til å stole på!



...