ANDERSEN HANS CHRISTIAN

Title:VESLE-KLAUS OG STORE-KLAUS
Subject:FICTION Scarica il testo


H.Ch.Andersen

Vesle-Klaus og Store-Klaus

I en by var det to menn som hadde samme navnet. Begge to het Klaus. Men den ene hadde fire hester, og den andre hadde bare en eneste en. Han som hadde fire hester, kalte de Store-Klaus, og han som bare hadde en, kalte de Vesle-Klaus, og slik greide de å holde dem fra hverandre. Nå skal vi høre hvordan det gikk med dem, for det er en sann historie.

Hele uken måtte Vesle-Klaus pløye for Store-Klaus og låne ham den ene hesten sin. Til gjengjeld lånte Store-Klaus ham hestene sine en gang om uken, og det var om søndagen. Tjo, som Vesle-Klaus smelte med svepen over alle fem hestene, for denne ene dagen var de jo så godt som hans. Solen skinte så deilig, og alle klokkene i kirketårnet ringte. Og folk var kledd i sin beste stas, for de skulle jo i kirken og høre presten preke. De så på Vesle-Klaus som pløyde med fem hester, og han var så glad at han smelte med svepen igjen og ropte:
- Hypp, alle mine hester!
- Det må du ikke si! sa Store-Klaus. - Bare den ene er din.

Men så kom det igjen forbi noen folk som var på vei til kirken, og så glemte Vesle-Klaus seg helt bort og ropte:
- Hypp, alle mine hester!
- Ja, du kan tro at jeg skal hyppe hestene dine! sa Store-Klaus. Og så tok han tjorklubben og slo hesten til Vesle-Klaus slik at den falt om og var aldeles død.
- Nei og nei, nå har jeg ikke noen hest mer! klaget Vesle-Klaus og gav seg til å gråte. Men så fant han på at han skulle flå hesten. Han tørket huden godt i vinden og puttet den ned i en stor sekk. Den tok han på ryggen, og så gav han seg i vei til byen for å selge hestehuden. Han hadde lang vei å gå, og han måtte gjennom en stor, mørk skog. Det ble et forskrekkelig vær, og så gikk han seg ganske vill. Før han kom på rett vei, var det blitt kveld, og det var altfor langt å gå til byen eller hjem igjen før natten falt på.

Rett ved veien lå det en stor bondegård. Lemmene var for vinduene, og det var bare så vidt lyset tittet ut.
- Jeg får vel alltid lov å bli der natten over, tenkte Vesle-Klaus, og gå gikk han bort og banket på døren.

Bondekonen lukket opp, men da hun hørte hva han ville, sa hun at han skulle gå sin vei. Mannen hennes var ikke hjemme, og hun tok ikke imot fremmede.
- Jaja, så får jeg legge meg her utenfor da, sa Vesle-Klaus, og bondekonen lukket døren igjen.

Tett ved stod det en høystakk, og mellom den og huset var det bygd et lite skur med flat stråtak over.
- Jeg kan jo godt ligge der oppe, sa Vesle-Klaus da han så taket. - Det er riktig fin seng, er det, og storken kommer vel ikke ned og biter meg i bena. For det stod en stork oppe på taket, der fuglen hadde redet sitt.

Vesle-Klaus krøp opp på skuret der han la seg til og ville sove. Men nå gikk lemmene ikke riktig helt opp for vinduene, så han kunne se rett inn i stuen.

Det var dekket et stort bord der inne. med vin og stek og fisk, og han kunne se bondekonen og klokkeren sitte til bords der. Hun skjenket i glasset hans, og han proppet seg med fisk, for akkurat sånn fisk var det beste han visste.
- Den som bare kunne få litt av alt det gode der inne! sa Vesle-Klaus og strakte hodet helt bort til vinduet. Nei og nei, sånn deilig kake det stod der på bordet! Ja, dette var sannelig noe til fest!

Nå hørte han noen komme ridende på landeveien, og det var ingen annen enn mannen til bondekonen, for nå var han på hjemveien.

Det var en sånn god og snill mann, men han hadde sånn en forundelig rar sykdom, han kunne ikke tåle å se klokkere. Det var derfor klokkeren hadde gått og hilst på konen nå da han visste mannen ikke var hjemme. Da de hørte mannen kom, ble det forskrekkelse. Konen bad klokkeren krype ned i en stor, tom kiste som stod borte i kroken, og det gjorde han, for han visste jo at den stakkars mannen ikke kunne tåle å se klokkere. Konen skyndte seg å gjemme all den gode maten og vinen i bakerovnen, for hvis mannen fikk se alt det, så ville han spørre hva det skulle bety.
- Akk ja! sukket Vesle-Klaus da han så at all maten ble borte.
- Er det noen der oppe? spurte bondemannen og kikket opp på Vesle-Klaus. - Hvorfor ligger du der? Kom heller med inn i stuen. Så fortalte Vesle-Klaus at han hadde gått seg vill, og spurte om han kunne bli natten over.
- Visst kan du så, sa bondemannen. - men nå skal vi først se til å få oss noe i livet.

Konen tok svært pent imot begge to. Hun dekket et langt bord og satte frem et stort fat med grøt. Bondemannen var sulten og spiste med god appetitt, men Vesle-Klaus kunne ikke la være å tenke på den fine steken, fisken og kaken.

Under bordet hadde han sekken med hestehuden. Nei, han kunne ikke få seg til å si at grøten smakte godt, og så sparket han borti sekken, slik at det knirket i den tørre huden.
- Hysj da! sa Vesle-Klaus til sekken. Men han sparket til den enda en gang, slik at den knirket enda høyere enn før.
- Hva er det du har i sekken der? spurte bonden.
- Å, det er nok en trollmann det, sa Vesle-Klaus. - Han sier at vi skulle ikke spise grøt, for nå har han hekset hele ovnen full av stek og fisk og kake.
- Hva er det du sier? spurte bonden og skyndte seg å ta opp ovnsdøren. Der stod all den deilige maten, og bonden trodde at den var blitt hekset inn der. Konen torde jo ikke si noe. Hun bare skyndte seg å få maten på bordet, og så spiste de opp både fisken og steken og kaken. Men så sparket Vesle-Klaus borti sekken igjen, og huden knirket og knirket.
- Hva er det han sier nå? spurte bonden.
- Jo, sa Vesle-Klaus, - nå sier han at han har hekset tre flasker vin inn i ovnen.

Nå måtte konen frem med vinen hun hadde gjemt, og bondemannen drakk og ble riktig lystig. Slik en trollmann som Vesle-Klaus hadde i sekken, hadde han nok ikke noe imot å eie, nei.
- Kan han hekse frem den onde også? spurte bonden. - Ham skulle jeg gjerne se, for nå er jeg riktig så lystig.
- Ja, sa Vesle-Klaus, - trollmannen min, han kan alt mulig, han, bare jeg ber han om det. Ikke sant, du? spurte han og sparket i sekken så det knirket. - Kan du høre at han svarer ja? Men den onde ser så fæl ut at det er kanskje ikke verdt du får se ham.
- Å, jeg er ikke redd. Jeg undres på hvordan han ser ut.
- Jo, han kommer nok til å se aldeles ut som en klokker.
- Huff og huff, sa bonden, - det var riktig fælt! Du skal vite at jeg kan ikke tåle klokkere. Men bare kjør i vei. Jeg vet jo det er den onde, og da går det vel lettere. Nå er jeg ikke det minste redd. Men han må ikke komme for nær meg.
- Nå skal jeg spørre trollmannen min, sa Vesle-Klaus, og så sparket han i sekken og bøyde seg nedtil for å høre etter.
- Nå, hva sier han?
- Jo, han sier at du bare kan gå bort å åpne kisten som står i kroken der, for der ligger den onde og tar seg en lur. Men se nå bare vel til at du holder fast på lokket så han ikke slipper ut!
- Det er vel best du hjelper meg å holde på det, sa bonden og gikk bort til kisten, der klokkeren lå og grudde seg. Bonden løftet litt på lokket og kikket ned i kisten.
- Uhu! skrek han og hoppet bakover. - Jo, jeg skal si jeg så ham! Og aldeles lik klokkeren vår var han! Det var aldeles forskrekkelig, var det!

Det måtte de drikke på, og så satt de og drakk til langt på natt.
- Den trollmannen må du selge meg, sa bonden. - Forlang hva du vil. Jeg betaler deg gjerne en hel skjeppe med mynt for den.
- Å nei, det kan jeg nok ikke, svarte Vesle-Klaus. - Tenk bare på all den nytte jeg har av trollmannen min.
- Jeg ville så fryktelig gjerne ha ham, sa bonden, og så bad og tryglet han om å få ham.
- Jaja, sa Vesle-Klaus. - Husly har du gitt meg for i natt, så jeg får vel ...

  • Libri.it

  • Libri.it