ANDERSEN HANS CHRISTIAN

Title:NATTERGALEN
Subject:FICTION Scarica il testo


H.Ch.Andersen

Nattergalen

I Kina, det vet du vel, er keiseren kineser, og alle de han har omkring seg, er kinesere. Det er mange år siden, men nettopp derfor er historien verd å høre, før den blir glemt! Keiserens slott var det flotteste i verden, helt og holdent av fint porselen, så kostbart, men så skjørt at det var farlig å røre det, så man måtte passe seg ordentlig. I hagen så man de forunderligste blomstene, og ved de aller praktfulleste var det bundet sølvklokker som ringte, for at man ikke skulle gå forbi uten å legge merke blomsten. Ja, alt var så utspekulert i keiserens hage, og den strakte seg så langt at gartneren selv ikke visste enden på den. Fortsatte man å gå, kom man inn i den vakreste skog med høye trær og dype sjøer. Skogen gikk helt ned til havet, som var blått og dypt. Store skip kunne seile helt inn under grenene, og oppe mellom dem bodde det en nattergal, som sang så velsignet vakkert at selv en fattig fisker, som hadde så mye annet å gjøre, lå stille og lyttet når han om natten var ute og trakk fiskegarn og fikk høre nattergalen. "Herregud, så vakkert det er" sa han, men så måtte han passe sakene sine og glemte fuglen. Men neste natt, da han kom dit ut igjen, sa han med det samme: "Herregud, så vakkert det er".

Fra alle verdens land kom folk reisende til keiserens by, og de beundret den, slottet og hagen, men når de fikk høre nattergalen, sa alle sammen: "Den er nå likevel det beste av alt"

De reisende fortalte om den når de kom hjem, og de lærde skrev mange bøker om byen, slottet og hagen, men nattergalen glemte de ikke, den ble satt aller øverst. De som kunne dikte, skrev de vakreste dikt, alle sammen om nattergalen i skogen ved den dype sjøen.

Bøkene ble sendt verden rundt, og noen kom også til keiseren. Han satt i gullstolen og leste og leste, og hvert øyeblikk nikket han, for det gledet ham å høre de praktfulle beskrivelsene av byen, slottet og hagen. "Men nattergalen er nå likevel det beste av alt" sto det skrevet.

"Hva for noe!" sa keiseren. "Nattergalen! Den vet jeg ikke noe om! Er det en slik fugl her i keiserdømmet mitt, attpåtil i min egen hage. Det har jeg aldri hørt. Tenk, hva man må lese seg til!"

Så ropte han på hoffmannen sin, som var så fornem at når noen som var under ham i rang, våget å snakke til ham eller spørre om noe, svarte han ikke annet enn "P!" og det betyr jo ingenting.

"Det skal være en høyst merkverdig fugl her som kalles nattergal!" sa keiseren. "Man sier at den er det aller beste i det store riket mitt! Hvorfor er det ingen som har fortalt meg om den?"

"Jeg har aldri hørt om den før!" sa hoffmannen. "Den er aldri blitt presentert ved hoffet!"

"Jeg vil at den skal komme hit i kveld og synge fo rmeg!" sa keiseren. "Her vet hele verden hva jeg har, og så vet jeg det ikke selv".

"Jeg har adlri hørt om den før" sa hoffmannen. "Jeg skal lete etter den, jeg skal finne den"

Men hvor var den? Hoffmannen løp opp og ned alle trappene, gjennom saler og ganger, ingen av dem han støtte på, hadde hørt snakk om nattergalen, og hoffmannen løp igjen til keiseren og sa at det måtte være en fabel av dem som skrev bøker. "Deres Keiserlige Majestet må ikke tro alt som skrives! Det er påfunn og noe som kalles svartekunster!"

"Men den boken jeg har lest det i," sa keiseren, "er sendt meg fra den stormektige keiseren av Japan, så det kan ikke være løgn! Jeg vil høre nattergalen, den skal være her i kveld, den har min aller høyeste nåde, og kommer den ikke, skal hele hoffet dunkes på magen etter at det har spist kveldsmat.

"Tsing-pe!" sa hoffmannen og løp igjen opp og ned trapper, gjenom alle saler og ganger, og halve hoffet løp med, for de ville ikke dunkes på magen. Alle spurte etter den merkelige nattergalen som hele verden kjente, men ingen ved hoffet.

Endelig traff de en liten, fattig pike i kjøkkenet, og hun sa: "Å, Gud, ja! Nattergalen, den kjenner jeg godt! Sånn som den kan synge! Hver kveld får jeg lov til å ta litt rester fra bordet hjem til den stakkars syke moren min. Hun bor nede ved stranden, og når jeg går tilbake, er trett og hviler i skogen, hører jeg nattergalen synge. Jeg får tårer i øynene når jeg hører den, det er som om mor kysset meg!"

"Lille kokkepike" sa hoffmannen. "Jeg skal skaffe deg fast stilling i kjøkkenet og lov til å se keiseren spise bare du tar oss med til nattergalen, for den er buden til aftens!"

Så dro de alle ut i skogen, hvor nattergalen pleide å synge. Halve hoffet var med. Best som de gikk der, begynte en ku å raute.

"Åh" sa hoffjunkerne. "Der har vi den. Merkelig for en kraft det kan være i et slikt lite dyr. Jeg er sikker på at jeg har hørt det før"

"Nei, det er kuene som rauter," sa kokkepiken, "og det er langt igjen ennå."

Froskene kvekket i sivet.

"Vidunderlig" sa den kinesiske slottsprosten. "Nå hører jeg henne. Det er som små kirkeklokker!"

"Nei, det er froskene" sa den lille kokkepiken. "Men nå tenker jeg vi snart hører den!"

Og så begynte nattergalen å synge.

"Den er det," sa den lille piken. "hør, hør, der sitter den" Hun pekte på en liten, grå fugl oppe mellom grenene.

"Er det mulig?" sa hoffmannen. "Slik hadde jeg aldri tenkt meg den. Så simpel som den ser ut. Den må ha mistet fargen av å se så mange fornemme folk her ute hos seg!"

"Lille nattergal" ropte den lille kokkepiken ganske høyt. "Vår nådige keiser vil så gjerne at du skal synge for ham"

"Med største fornøyelse" sa nattergalen og sang så det var en fryd.

"Det er akkurat som glassklokker!" sa hoffmannen. "Se den lille strupen, som den arbeider. Det er da merkelig at vi aldri har hørt den før. Den kommer til å gjøre stor suksess ved hoffet!"

"Skal jeg synge enda en gang for keiseren?" spurte nattergalen, som trodde at keiseren var med.

"Min fortreffelige lille nattergal!" sa hoffmannen. "Jeg har den store glede å få invitere Dem til en hoffest i aften, hvor De skal fortrylle han høye keiserlige nåde med Deres charmante sang"

"Den tar seg best ut i det grønne," sa nattergalen, men den ble gjerne med da den hørte at keiseren ønsket det.

På slottet hadde de pyntet ordentlig opp. Vegger og gulv, som var av porselen, gnistret i skjæret fra de mange tusen gullampene. De vakreste blomster, som kunne ringe så vakkert, var stilt opp i gangene. Det var liv og røre, og det trakk slik i gangene at alle klokkene klang så man ikke fikk ørenslyd.

Midt inne i den store salen hvor keiseren satt, var det stilt opp en gullpinne, og på den skulle nattergalen sitte. Hele hoffet var der, og den lille kokkepiken hadde fått lov til å stå bak døren, etterson hun nå hadde fått rang som virkelig kokkepike. Alle var i sin fineste stas, og alle så på den grå lille fuglen som keiseren nikket til.

Og nattergalen sang så vakkert at keiseren fikk tårer i øynene, tårene trillet nedover kinnet hans, og da sang nattergalen enda skjønnere, det gikk rett til hjertet, og keiseren var så glad og sa at nattergalen skulle få fulltøffelen hans om halsen. Men nattergalen takket og sa at den allerede hadde fått belønning nok.

"Jeg har sett tårer i øynene på keiseren, for meg er det som den rikeste skatt! En keisers tårer har en forunderlig makt. Gud vet at jeg har fått belønning nok" Og så sang den igjen med sin velsignet søte stemme.

"Det er det best bedårende koketteri jeg har hørt!" sa damene rundt omkring, og så tok de vann i munnen for å klukke når noen snakket til dem. De trodde at de også var nattergaler. Ja, lakeiene og kammerpikene meddelte at de også var tilfredse, og det vil ikke si så lite, for de er de aller vanskeligste å gjøre til lags. Jo, nattergalen hadde sannelig gjort lykke!

Nå skulle den bli ved hoffet, ha sitt eget bur og frihet til å spasere ut to ganger om dagen og én gang om natten. Den fikk tolv tjenere med seg, og alle hadde silkebånd rundt benet på den og holdt godt fast. Det var slett ingen fornøyelig tur.

Hele byen snakket om den merkverdige fuglen, og når to mennesker møter hverandre, sa den ene ikke annet enn: "Natt-!" og den andre sa "gal!" og så sukket de og forsto hverandre. Ja, elleve kjøpmannsbarn ble oppkalt etter den, men ikke én av dem eide en tone i livet.

En dag ...

  • Libri.it

  • Libri.it