ANDERSEN HANS CHRISTIAN

Title:LILLE IDA OG BLOMSTENE HENNES
Subject:FICTION Scarica il testo


H.Ch.Andersen
Lille Ida og blomstene hennes

De stakkars blomstene mine er aldeles døde, sa lille Ida. - I går kveld var de så pene, og nå er alle bladene visne. Hvorfor er de det? spurte hun studenten som satt i sofaen. For ham var hun så glad i. Han kunne så mange morsomme eventyr, og så klippet han sånne fine bilder, hjerter med små damer som danset, blomster og store slott med dører som kunne lukkes opp. Ja, det var vel en morsom student! - Hvorfor ser blomstene så dårlige ut i dag? spurte hun igjen og viste ham en hel bukett som var ganske vissen.
- Jo, vet du va de feiler? sa studenten. - Blomstene har vært på ball i natt, og det er derfor de henger sånn med hodet.
- Men blomstene kan vel ikke danse, de vel? sa lille Ida.
- Jo visst kan de det, sa studenten. - Når det er mørkt og vi andre sover, så hopper de lystig omkring. Nesten hver eneste kveld er de på ball.
- Er det ikke noen barn som får lov til å være med da?
- Jo, sa studenten, - bitte små gåsunger og liljekonvaller.
- Hvor danser de peneste blomstene da? spurte Ida.
- Har du ikke vært borte ved porten til det store nydelige slottet der kongen bor om sommeren, du vet der med den nydelige hagen?
- Jeg var i den hagen sammen med mor i går, sa Ida, - Men det var ingen blader på trærne, og det var ikke en eneste blomst. Hvor er det blitt av dem? I sommer var det så mange.
- De er inne på slottet, sa studenten. - Du skal vite at så snart kongen og hoff-folkene flytter hit inn til byen, så løper blomstene opp på slottet og lager moro. Du skulle bare se dem! De to aller peneste rosene setter seg på tronen og er liksom konge og drinning. Alle de røde hanekammene er kammerjunkere. Så kommer alle de nydeligste blomstene, og så er det stort ball. De små fiolene er sjøkadetter. De danser med sviblene og krokusene og kaller dem for frøkner. Tulipanene og de store, gule liljene er liksom gamle fruer. De passer på at alt går pent for seg.
- Men du, sa lille Ida, - er det ingen som blir sint på blomstene fordi de danser på slottet da?
- Det er ikke noen som vet noe sikkert om det, sa studenten. - Somme tider, om natten, kommer nok den gamle slottsforvalteren opp på slottet, og han har med seg et svært nøkkelknippe. Men så snart blomstene hører at nøklene raskler, så blir de ganske stille, og så gjemmer de seg bak de lange gardinene og stikker bare hodet frem. - Jeg kan lukte at det er blomster her, sier den gamle slottsforvalteren, men han kan ikke se dem.
- Å, så morsomt! sa lille Ida og klappet i hendene. - Men tror du ikke at jeg heller kunne få se blomstene?
- Jo, sa studenten, bare husk på neste gang du kommer dit ut, at du kikker inn gjennom vinduet, så ser du dem nok. Det gjorde jeg i dag. Det lå en lang påskelilje og strakte seg på sofaen. Hun innbilte seg at hun var hoffdame.
- Kan blomstene i den botaniske hagen også komme dit ut? Det er jo nokså lang vei.
- Jo da, jo visst kan de det, sa studenten. - For når de bare vil, så kan de fly! Har du ikke sett de pene sommerfuglene - de røde og de gule og de hvite? De ser nesten ut som blomster, og det har de vært en gang også. De er falt av stilken, og da de holdt på å falle ned, begynte de å slå med bladene akkurat som det skulle være vinger, og så fløy de. Og de var så pene å se på at de fikk lov til å fly hele dagen. De slapp å sitte på stilken mer, og til slutt ble bladene til virkelige vinger. Det har du jo sett selv. Forresten så kan det godt være at blomstene i den botaniske hagen aldri har vært ute på kongeslottet eler vet om at det er så mye moro der om natten. Nå skal jeg si det noe, og så kan du tro han skal bli forbauset, han botaniske professoren som bor her ved siden av. Ja, for du kjenner jo ham? Når du kommer inn i hagen hans, så skal du si til en av blomstene at det er stort ball ute på slottet, så sier den det til de andre, og så flyr de av sted. Når professoren kommer ut i hagen, er det ikke en eneste blomst der, og han kan ikke skjønne hvor det er blitt av dem.
- Men hvordan kan blomsten fortelle det til de andre? Blomstene kan vel ikke snakke, kan de vel?
- Nei, det kan de nok ikke, svarte studenten, - men de gjør tegn til hverandre. Har du ikke sett at bare det blåser litt, så nikker blomstene og rører på alle de grønne bladene, og det er akkurat like tydelig som om de skulle snakke.
- Men kan professoren forstå slike tegn da? spurte Ida.
- Ja, du kan skjønne han kan det. En dag kom han ned i hagen sin og så en stor brennesle som stod og gjorde tegn til en nydelig, rød nellik. Den sa: "Å, du er så pen, og jeg er så forferdelig glad i deg!" Men sånt noe liker ikke professoren, og så gav han brenneslen en ordentlig en over bladene, for du skjønner at bladene er liksom fingrene det. Men så brente han seg, og etter det tør han aldri røre brenneslen.
- Nei, så morsomt! sa lille Ida og lo.
- Hvorfor sitter De og innbiller ungen noe slikt? sa den kjedelige kanselliråden som var kommet på besøk og hadde satt seg i sofaen. Han kunne ikke like studenten, og han rynket bestandig på nesen når han så ham klippe de morsomme bildene - snart var det en mann som hang i en galge og holdt et hjerte i hånden, for han var en hjertetyv, snart var det en gammel heks som red på et kosteskaft og bar mannen sin på nesen. Slikt kunne ikke kanelliråden like, og så da han akkurat som nå: - Er det noe å innbille ungen? Det er bare tåpelig fantasi.
Men lille Ida, hun syntes det var morsomt, alt det studenten fortalte om blomstene, og hun tenkte ofte på det. Blomstene hang med hodet fordi de var trette av å danse hele natten, og de var ganske sikkert syke. Så tok hun dem med seg og gikk bort til alt det andre leketøyet som var stilt opp på et bord, ja - hele skuffen var full av stas, den også. I dukkesengen lå dukken hennes, Sofie, men vesle Ida sa til henne:
- Du må nok stå opp, Sofie, og du får greie deg med skuffen i natt, for de stakkars blomstene er syke og må ligge i sengen din, for da blir de kanskje friske igjen. Og så tok hun dukken opp. Men riktig tverr så den ut, og den sa ikke et ord, for den var sint fordi den ikke fikk beholde sengen sin.
Så la Ida blomstene i dukkesengen og trakk det vesle teppet godt omkring dem, og så sa hun at nå skulle de bare ligge pent og stille, så skulle hun koke litt tevann til dem. De ble nok friske til i morgen. Og hun trakk gardinene tett for den vesle sengen, så solen ikke skulle skinne rett inn i øynene på dem.
Hele kvelden gikk hun og tenkte på det studenten hadde fortalt henne, og før hun la seg, måtte hun først bort til vinduet hvor morens pene blomster stod. Det var både svibler og tulipaner, og hun hvisket ganske svakt:
- Jeg vet nok at dere skal på ball i natt! Men blomstene gjorde som de ikke forstod noen ting, og de rørte ikke på et eneste blad. Men lille Ida visste jo hva hun visste.
Da hun vel var kommet i seng, lå hun lenge og tenkte på hvor morsomt det kunne være å se alle de nydelige blomstene danse der ute på slottet til kongen. - Tro om blomstene mine virkelig har vært med? Men så sovnet hun. Utpå natten våknet hun igjen. Hun hadde drømt om blomstene og studenten, og kanelliråden hadde skjent på ham og sagt at han innbilte henne noe. Det var ganske stille i soveværelset der Ida lå. Nattbordlampen lyste borte på bordet, og faren og moren sov.
- Tro om blomstene mine ligger i sengen til Sofie nå? tenkte hun. - Det skulle jeg nok gjerne vite. Hun reiste seg opp og så bort mot døren som stod på klem. Der inne lå blomstene og alt leketøyet hennes. Hun lyttet, og da var det akkurat som noen spilte på piano inne i stuen. Men det var ganske svakt og så nydelig at hun hadde ikke hørt maken før.
- Nå danser visst alle blomstene der inne, tenkte hun.
- Å, så moro det skulle vært å se på! Men hun torde ikke stå opp, ...

  • Libri.it

  • Libri.it