 |
| |
ANDERSEN HANS CHRISTIAN
Title:FYRTØYET
Subject:FICTION
H.Ch.Andersen
Fyrtøyet
Det kom en soldat marsjerende bortover landeveien: Ett, to! Ett, to!. Han hadde ransel på ryggen og sabel ved siden. for han hadde vært i krigen, og nå skulle han hjem. Så måtte han en gammel heks på landeveien. Hun var så ekkel, underleppen hang helt ned på brystet. Hun sa: "God kveld, soldat!" For en fin sabel og en stor ransel du har, du er en ekte soldat! Nå skal du få så mange penger du vil ha!"
"Takk for det, fin gamle heks!" sa soldaten.
"Ser du det store treet?" sa heksa og pekte på et tre som sto ved siden av dem. "Det er hult inni! Du skal krype opp i toppen av det, så ser du et hull du kan la deg gli ned gjennom til du kommer dypt ned i treet. Jeg skal binde et tau om livet på deg for å kunne heise deg opp igjen når du roper på meg!"
"Hva skal jeg nede i treet å gjøre?" spurte soldaten.
"Hente penger" sa heksa. "Du skal vite at når du kommer ned på bunnen av treet, så er du i en stor gang, og der er det helt lyst, for det brenner over hundre lamper der. Så ser du tre dører, du kan lukke dem opp, for nøkkelen sitter i. Går du inn i det første rommet, ser du en stor kiste midt på gulvet, og oppå den sitter det en hund. Han har et par øyne så store som et par tekopper, men det skal du ikke bry deg om. Du skal få det blårutete forkleet mitt, og det kan du bre ut på gulvet. Så går du rett bort og tar hunden, setter ham på forkleet, åpner kisten og tar så mange skillinger du vil. De er av kobber alle sammen, men vil du heller ha sølv, skal du få inn i det neste værelset. Der sitter det en hund som har øyne så store som møkkehjul, men det skal du ikke bry deg om, sett han på forkleet og ta for deg av pengene. Vil du derimot ha gull, så kan du få det også, så mye som du kan være, når du får inn i det tredje rommet. Men hunden som sitter på pengekisten her, har to øyne så store som Rundetårn. Sett han bare på forkleet, så gjør han deg ikke noe, og ta så mye gull av kisten som du bare vil.
"Det var ikke så dumt," sa soldaten. "Men hva skal jeg gi deg, din gamle heks? For noe vil vel du også ha, kan jeg tenke meg!"
"Nei," sa heksa, "ikke en eneste skilling vil jeg ha. Du skal bare ta med et gammelt fyrtøy til meg, som bestemor glemte sist hun var der nede"
"Nå! La meg få tauset om livet!" sa soldaten.
"Her er det," sa heksa, "og her er det blårutede forkleet mitt."
Så krøp soldaten opp i treet, lot seg fumpe ned i hullet og sto nå, som heksa hadde sagt, ned i den store gangen hvor mange hundre lamper brant.
Nå lukket han opp den første døren. Hu! Der satt hunden med øyne så store som tekopper og glodde på ham.
"Du er meg en fin fyr" sa soldaten, satte han på forkleet og tok så mange kobberskillinger han kunne få i lommene, lukket kisten, satte hunden opp igjen og gikk inn i det andre værelset. Oi! Der satt hunden med øyne så store som et møllehjul.
"Du skulle ikke se så mye på meg" sa soldaten. "Du kunne få vondt i øynene" Så satte han hunden på forkleet, men da han så hvor mange sølpenger det var i kisten, kastet han alle kobberpengene han hadde, fylte lommene og ranselen med rent sølv. Nå gikk han inn i det tredje rommet! - Nei, der var det fælt. Hunden der inne hadde virkelig to øyne så store som Rundetårn, og de gikk rundt i hodet på ham som et hjul.
"God kveld" sa soldaten og tok til luen, for en slik hund hadde han aldri sett før, men da han hadde sett litt på ham, tenkte han: Nå får det være nok! - løftet ham ned på gulvet og åpnet kisten. Trøste og bære så mye gull! For det kunne han kjøpe hele København og kekekonens sukkergriser, alle tinnsoldater, pisker og gyngehester i hele verden. Ja, det var penger, det! Nå kastet soldaten alle de sølvskillingene han hadde fylt lommene og ranselen med, og tok full i stedet, ja, alle lommene, ranselen, luen og støvlene ble fylt, så han nesten ikke kunne gå. Nå hadde han penger, nå. Hunden satte han opp på kisten, smelte døren igjen og ropte opp gjennom treet:
"Heis meg opp, gamle heks!"
"Har du med fyrtøyet?" spurte heksa.
"Det var sant!" sa soldaten. "Det hadde jeg helt glemt." Så gikk han etter det. Heksa heiste ham opp, og så sto han igjen på landeveien med lommene, støvlene, ranselen og luen fulle av penger.
"Hva skal du med det fyrtøyet?" spurte soldaten.
"Det har ikke du noe med," sa heksa, "nå har du jo fått pengene. Gi meg bare fyrtøyet!"
"Snikksnakk" sa soldaten. "Si meg straks hva du skal meg det, ellers trekker jeg sabelen og hugger hodet av deg!"
"Nei" sa heksa.
Så hugg soldaten hodet av henne. Der lå hun! men han knyttet alle pengene inn i forkleet hennes, tok det som en bylt på ryggen, puttet fyrtøyet i lommen og gikk rett til byen.
Det vare en fin by, og på det fineste vertshuset tok han inn, forlangte de aller beste værelsene og den maten han likte, for nå var han rik, så mange penger som han hadde.
Tjeneren som skulle pusse støvlene hans, syntes jo det var noen komiske gamle støvler den rike herren hadde, men han hadde ikke rukket å kjøpe seg nye. Dagen etter fikk han støvler å gå med, og klær som var fine. Nå var soldaten blitt en fornem herre, og de fortalte ham om all stasen som var i byen, og om kongen og hvilken nydelig prinsesse datteren hans var.
"Hvorkan jeg få se henne?" spurte soldaten.
"Henne er det ingen som får se" sa alle sammen. "Hun bor i et stort kobberslott med mange murer og tårn omkring. Ingen andre enn kongen tør gå ut og inn hos henne, for det er blitt spådd at hun skal bli gift med en ganske alminnelig soldat, og det liker ikke kongen."
"Henne skulle jeg gjerne ha sett" tenkte soldaten, men det fikk han jo slett ikke lov til!
Nå levde han sorgløst, gikk i teater, kjørte i Kongens Have og ga mange penger til de fattige, og det var snilt av ham. Han visste jo fra gamle dager hvir ille det var å ikke eie en skilling. Nå var han rik, hadde fine klær, og derfor fikk han mange venner som alle sa at han var en kjekk kar, en skikkelig kavaler, og det likte soldaten godt. Men da han øste penger ut hver dag og ikke fikk noen inn, hadde han til slutt ikke mer enn to skilling igjen, og måtte flytte bort fra de pene værelsene hvor han hadde bodd, og opp på et bitte lite kammers helt oppunder taket. Han måtte pusse støvlene sine selv og sy på dem med en stoppenål, og ingen av vennene kom oppom, for det var så mange trapper å gå.
Det var en mørk kveld, og han kunne ikke engang kjøpe seg et lys, men så kom han på at det lå en liten stump i fyrtøyet som han haddet att i det hule treet som heksa hadde hjulpet ham ned i. Han fant frem fyrtøyet og lysestumpen, men i det samme han slo ild så gnistrene sto fra flintsteinen, føy døren opp, og hunden som hadde øyne så store som et par tekopper, og som han hadde sett nedunder treet, sto foran ham og sa: "Hva befaler min herre?"
"Hva for noe?" sa soldaten. "Det var da et artig fyrtøy, skal se jeg kan få hva jeg vil ha! Skaff meg noen penger," sa han til hunden, og vips var den borte! Vips var den der igjen og holdt en stor pose full av skillinger i munnen.
Nå visste soldaten hva det var for slags fyrtøy! Slo han én gang, kom hunden som satt på kisten med kobberpengene, slo han to ganger, kom den som hadde sølvpenger, og slo han tre ganger, kom den som hadde gull. Nå flyttet soldaten ned i de pene værelsene igjen, tok på seg finklærne, og straks kjente alle vennene ham og var så glad i ham.
Så tenkte han en gang: Det er da merkelig at man ikke skal få se den prinsessen! Hun skal være så vakker, sier alle sammen! Men hva hjelper det når hun alltid skal sitte i det store kobberslottet med alle tårnene? Kan jeg virkelig ikke få se henne? Hvor har jeg nå fyrtøyet? Så slo han ild, og vips kom hunden med øyne så store ...
|
|
|
