 |
| |
ANDERSEN HANS CHRISTIAN
Title:DEN STYGGE ANDUNGEN
Subject:FICTION
H.Ch.Andersen
Den stygge andungen
Det var så deilig ute på landet. Det var sommer, kornet, sto gult, havren grønn, høyet var satt opp i stakker nede på de grønne engene, og der gikk storken på de lange bena sine og snakket egyptisk, for det var det språket han hadde lært av moren sin. Rundt åkrene og engene var det store skoger, og inne i skogene dype sjøer. Jo, visst var det deilig på landet! Midt i solskinnet lå det en gammel herregård med dype kanaler rundt omkring, og fra muren og ned til vannet vokste det store skreppeblader, som var så høye at små barn kunne stå oppreist under de største. Det var like vilt der inne som i den tyggekste skog, og her lå det en and på redet. Hun skulle ruge ut de små andungene sine, men nå var hun nesten lei av det, for det tok så lang tid, og hun fikk så sjelden besøk. De andre endene likte bedre å svømme omkring i kanalene enn å gå opp og sitte under et skreppeblad for å snadre med henne.
Endelig knakte det i det ene egget etter det andre: "Pip! Pip!" sa det, alle eggeplommene var blitt levende og stakk hodet ut.
"Rapp! Rapp!" sa hun, og ås rappet de seg alt de orket og så til alle kanter under de grønne bladene. Og moren lot dem se så mye de ville, for det grønne er sunt for øynene.
"Så stor som verden er!" sa alle ungene, for de hadde jo atskillig mer plass nå enn da de lå inne i egget.
"Tror dere at det er hele verden?" sa moren, "Den strekker seg langt over på den andre siden av hagen, helt bort til prestens jorder, men der har jeg aldri vært!! - Dere er vel her alle sammen?" Og så reiste hun seg opp. "Nei, jeg har ikke alle! Det største egget ligger der ennå. Hvor lenge skal det vare? Nå er jeg snart lei av det!" Og så la hun seg igjen.
"Nå, hvordan går det?" sa en gammel and som kom på besøk.
"Det varer så lenge med det ene egget" sa anden som ruget. "Det går ikke hull på det! Men nå skal du se de andre. De er de søteste andungene jeg har sett. De ligner på faren sin, den skurken, han som ikke kommer å besøker meg."
"Få se på det egget som ikke vil sprekke!" sa den gamle. "Du skal se det er et kalkunegg. Slik ble jeg lurt engang, og jeg visste ikke min arme råd med de ungene, for de er redde for vannet, skjønner du. Jeg fikk dem ikke uti. Jeg rappet og snappet, men det nyttet ikke. Få se på egget! Jo, det er et kalkunegg. La det bare ligge, og lær de andre barna dine å svømme!"
"Jeg får vel ligge på det litt til!" sa anden. "Har jeg ligget så lenge, kan jeg holde ut en stund til!"
"Vær så god!" sa den gamle anden, og så gikk hun.
Endelig sprakk det store egget. "Pip! Pip!" sa ungen og veltet ut. Stor og stygg var han. Anden så på ham. "Det var da en forferdelig stor andunge," sa hun. "Ingen av de andre ser sånn ut! Det skulle vel aldri være en kalkunkylling? Nå, det skal vi snart finne ut! I vannet skal han, om jeg så skal sparke ham uti!"
Dagen etter var det et velsignet fint vær. Solen skinte på alle de grønne skreppebladene. Andemoren med hele familien kom ned til kanalen. Plask! hoppet hun i vannet. "Rapp, rapp!" sa hun, og så plumpet den ene andungen etter den andre uti. Vannet slo over hodet på dem, men de kom straks opp igjen og fløt så fint. Bena gikk av seg selv, og uti var de alle sammen, også den stygge, grå ungen svømte med.
"Nei, det er ingen kalkun" sa hun. "Se så fint den bruker bena, hvor rank den svømmer! Det er min egen unge. I grunnen er den ganske pen, når man ser nøyere på den. Rapp, rapp! Bli med meg nå, så skal jeg vise dere veien og presentere dere i andegården. Men hold dere tett inntil meg, så ingen tråkker på dere, og pass dere for katten!"
Og så kom de inn i andegården. Det var et fryktelig spetakkel der inne, for det var to familier som sloss om et ålehode, og så fikk likevel katten det.
"Sånn går det her i verden" sa andemor og slikket seg om nebbet, for hun ville også gjerne hatt ålehodet. "Men rapp dere nå, og nei pent med halsen for den gamle anden der borte! Hun er den fornemste av alle her. Hun er av spansk ætt, det er derfor hun er så diger. Og se der, hun har en rød klut rundt beinet. Det er noe ualminnelig flott og den største utmerkelse noen and kan få. Det betyr at man ikke vil miste henne, og at hun skal være lett å kjenne for dyr og mennesker. Rapp dere! Ikke inntilbens! En veloppdragen andunge setter bena langt fra hverandre, akkurat som far og mor! Sånn! Nei med halsen nå og si: Rapp!"
Og det gjorde de. Men de andre endene rundt om så på dem og sa ganske høyt: " Se, skal vi nå ha den skokken også? Som om vi ikke har nok fra før! Og fy, som den ene andungen ser ut! Ham vil vi ikke ha her" Og straks fløy det en and bort og bet den i nakken.
"La ham være!" sa moren. "Han har ikke gjort dere noe!"
"Nei, men han er for stor og for sær!" sa anden som bet. "Og derfor skal han kustes!"
"Det er noen pene barn du har, mor!" sa den gamle anden med kluten rundt benet. "Alle sammen like pene, unntatt den ene, ham har du ikke fått til. Jeg skulle ønske du kunne gjøre ham om igjen!"
"Det går ikke, Deres nåde" sa andemoren. "Han er ikke noe pen, men han er så snill og god og svømmer like fint som alle de andre, ja, jeg våger å påstå: enda litt finere. Jeg tror nok han vokser seg pen, eller at han blir noe mindre med tiden. Han har ligget for lenge i egget, derfor har han ikke fått den rette fasongen!" Så plukket hun ham i nakken og stelte med ham. "Dessuten er han en andrik," sa hun, "og da slår han seg nok igjennom"
"De andre andungene er nydelige" sa den gamle. "Bare lat som dere er hjemme, og finner dere et ålehode, så kom til meg med det."
Og så var de som hjemme.
Men den stakkars andungen som var kommet sist ut av egget og så så fæl ut, ble bitt, knuffet og gjort narr av, og det både av endene og hønsene. "Han er for stor!" sa de alle sammen. Og kalkunhanen, som var født med sporer og derfor trodde han var keiser, pustet seg opp som en skute for fulle seil, gikk rett bort til ham og kaklet så den ble helt rød i toppen. Den stakkars andungen visste ikke hvor den skulle stå eller gå, den var så lei seg for at den så så stygg ut og hele andegården drev gjøn med ham.
Slik gikk den første dagen, og siden ble det verre og verre. Den stakkars andungen ble jaget av dem alle sammen, selv søsknene var slemme mot ham, og de sa hele tiden: "Gid katten ville ta deg, ditt fæle spetakkel!" Og moren sa: "Bare du hadde vært langt borte!" Og endene bet ham, og hønsene hakket ham, og piken som skulle gi dyrene mat, sparket til ham.
Da løp og fløy han over gjerdet. De små fuglene i buskene fór forskrekket i været. "Det er fordi jeg er så stygg," tenkte andungen og lukket øynene, men løp videre, og så kom den ut i den store myren, der villendene bodde. her lå den hele natten og var så trett og sørgmodig.
Om morgenen fløy villendene opp og så på den nye kameraten sin. "Hva er du for en?" spurte de. Og andungen snudde og vendte på seg og hilste så godt den kunne.
"Du er virkelig stygg!" sa villendene. "Men det kan være det samme for oss, bare du ikke gifter deg inn i vår familie" Stakkar! Han tenkte ikke på å gifte seg, for ham var det nok at han fikk lov å ligge i sivet og drikke litt myrvann.
Der lå han i to hele dager. Så kom det to villgjess eller rettere sagt to villgasser, for det var hanner. Det var ikke lenge siden de var kommet ut av egget, derfor var de så kjekke av seg.
"Hør her kamerat" sa de. "Du er så stygg at jeg liker deg. Gidder du å bli med oss og være trekkfugl? Like her borte i en annen myr er det noen søte og pene villgjess, frøkner alle sammen, og de kan si: Rapp! Der kommer ...
|
|
|
