ANDERSEN HANS CHRISTIAN

Title:DEN STANDHAFTIGE TINNSTOLDATEN
Subject:FICTION Scarica il testo


H.Ch.Andersen

Den standhaftige tinnstoldaten

Det var en gang 25 tinnsoldater, og de var alle brødre, for de var født av en gammel tinnskje. Geværet holdt de på skulderen, og ansiktet stakk de frem. Rød og blå og virkelig fin var uniformen.

Det aller første de hørte i denne verden da lokket ble tatt av esken de lå i, var ordet: Tinnsoldater!! Det var en liten gutt som ropte, og han klappet i hendene. Han hadde fått dem fordi det var fødselsdagen hans, og nå stilte han dem opp på bordet. Den ene soldaten lignet livaktig på den andre, bare en eneste var litt forskjellig. Han hadde ett ben, for han var blitt støpt sist, og da var det ikke tinn nok. Men han sto like fast på sitt ene som de andre på sine to, og det er nettopp han som blir til noe særskilt.

På bordet der de ble stilt opp, sto der mange andre leker også, men det som falt mest i øynene, var et nydelig slott av papir. Gjennom de små vinduene kunne man se rett inn i salene. Utenfor sto det små trær rundt et lite speil, som skulle se ut som en dam. Der svømte det svaner av voks og speilte seg. Det var så nydelig alt sammen, men det nydeligste var nå allikevel en liten dame som sto midt i den åpne slottsdøren. Hun var klippet ut av papir, men hun hadde skjørt av den klareste tyll og et smalt blått bånd som et skjerf over skulderen, og midt på det satt det en skinnende paljett, like stor som hele ansiktet. Den lille damen strakte begge armene ut, for hun var danserinne, og så løftet hun det ene benet så høyt i været at tinnsoldaten ikke kunne finne det og trodde hun bare hadde ett ben, akkurat som han.

"Det kunne vært en kone for meg!" tenkte han. "Men hun er jo så fin, hun bor i et slott, og jeg har bare en eske, og den er vi 25 om, det er ikke noe sted for henne! Men jeg må i alle fall se til å bli kjent med henne!" Så la han seg så lang han var bak en snusdåse som sto på bordet. Der kunne han titte på den lille, fine damen som hele tiden sto på ett ben uten å miste balansen.

Da det led ut på kvelden, ble alle de andre tinnsoldatene lagt i esken sin og alle i huset gikk til sengs. Nå begynte lekene å leke, både at de gikk på besøk til hverandre, førte krig og holdt ball. Tinnsoldatene raslet i esken og ville være med, men de fikk ikke av lokket. Nøtteknekkeren slo kollbøtter, griffelen huserte på tavlen, det var et spetakkel så kanarifuglen våknet og begynte å prate med, og det på vers. De to eneste som ikke rørte seg av flekken, var tinnsoldaten og den lille danserinnen. Hun holdt seg så rak på tåspissen og med begge armene utstrakt. Han var like standhaftig på sitt ene ben, og ikke et øyeblikk slapp han henne med øynene.

Nå slo klokken tolv, og klikk, der spratt lokket av snusdåsen, men det var ikke tobakk i den, nei, det var et lite, svart troll, det var litt av et kunststykke.

"Tinnsoldat" sa trollet. "Vil du se å holde øynene hos deg selv!"

Men tinnsoldaten lot som om han ikke hørte det.

"Bare vent til i morgen, du!" sa trollet.

Da det ble morgen og barna sto opp, ble tinnsoldaten stilt bort i vinduet, og enten det nå var trollet eller trekken, med ett fløy vinduet opp og soldaten gikk med hodet ut fra fjerde etasje. Det var en veldig fart, han snudde benet i været og ble stående på luen med bajonetten stukket ned mellom brosteinene.

Tjenestepiken og den lille gutten gikk straks ned for å lete, men enda de nesten tråkket på ham, kunne de ikke se ham. Hadde tinnsoldaten ropt: Her er jeg! så hadde de nok funnet ham, men han syntes ikke det gikk an å skrike høyt, han som var i uniform.

Nå begynte det å regne, den ene dråpen falt tettere enn den andre, og det ble et ordentlig høljregn. Da det var over, kom det to gategutter.

"Se der, du!" sa den ene. "Der ligger det en tinnsoldat! Han skal ut å seile!"

Så lagde de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han nedover rennesteinen. Guttene løp ved siden og klappet i hendene. Bevare oss vel, for noen bølger det gikk i rennesteinen, og for en strøm det var. Ja, det hadde jo høljeregnet. Papirbåten vippet opp og ned, og noen ganger snurret den så fort at det dirret i tinnsoldaten. Men han ble standhaftig stående, fortrakk ikke en mine, så rett frem for seg og holdt geværet over skulderen.

Plutselig drev båten inn under en lang rennesteinklopp. Det ble så mørkt som om han lå i esken sin.

"Tro hvor jeg kommer nå" tenkte han. "Ja, ja, det er trollets skyld. Tenk om den lille danserinnen hadde sittet her i båten, så kunne det godt ha vært dobbelt så mørkt!"

I det samme kom det en stor vannrotte som bodde under kloppen.

"Har du pass?" spurte rotta. "Hit med passet!"

Men tinnsoldaten tidde stille og holdt enda fastere i geværet. Båten fór av sted, og rotta etter. Hu! Som den skar tenner og ropte til pinner og strå:

"Stopp ham, stopp ham ! Han har ikke betalt toll! Han har ikke vist frem pass heller!"

Men strømmen ble sterkere og sterkere! Tinnsoldaten så allerede dagslyset der fremme hvor kloppen sluttet, men han hørte også en brusende lyd som kunne gjøre en tapper mann forskrekket. Tenk, der hvor kloppen sluttet, der styrtet rennesteinen ut i en stor kanal, for ham ville det være like farlig som for oss å sette utfor en stor foss.

Nå var han allerede så nær at han ikke kunne stanse. Båten fór utfor, den stakkars tinnsoldaten holdt seg så stiv han kunne, ingen skulle få sagt at han hadde blunket med øynene. Båten snurret tre-fire ganger rundt og ble fylt med vann til ripen, så den måtte synke. Soldaten sto i vann til halsen, og dypere og dypere sank båten, mer og mer løste papiret seg opp, nå gikk vannet over hodet på soldaten. Da tenkte han på den nydelige lille danserinnen, som han aldri mer skulle få se, og det lød for ørene hans:

"Fare, fare krigsmann!
Døden skal du lide!"

Nå gikk papiret i stykker, og tinnsoldaten styrtet igjennom - men ble i det samme slikt av en stor fisk.

Nei, så mørkt det var der inne! Det var enda verre enn under rennesteinskloppen, og så var det så trangt, men tinnsoldaten var standhaftig og lå så lang han var med geværet over skulderen.

Fisken fór omkring, den gjorde de forferdeligste sprell, endelig ble den helt stille, og det fór en lynstråle gjennom den. Lyset skinte ganske klart, og noen ropte høyt: "Tinnsoldat!". Fisken var blitt fanget, sendt på torget, soldt og brakt opp i kjøkkenet hvor piken skar den opp med en stor kniv. Hun tok soldaten om livet med to fingre og bar ham inn i stuen, hvor alle ville se en så merkelig mann som hadde reist omkring i magen på en fisk. Men tinnsoldaten var ikke det minste stolt. De stilte ham opp på bordet og der - nei, så mye rart det kan skje her i verden! Tinnsoldaten var i den samme stuen han hadde vært i før, han så de samme barna, og lekene sto på bordet; det vakre slottet med den nydelige lille danserinnen; hun holdt seg ennå på det ene benet og hadde det andre høyt i været, hun var også standhaftig. Tinnsoldaten ble så rørt at han nesten kunne gråte tinn, men det passet seg ikke. Han så på henne og hun så på ham, men de sa ikke noe.

I det samme tok en av småguttene og kastet soldaten i kakkelovnen, og han sa ikke hvorfor, det var sikkert trollet i esken som hadde skylden.

Tinnsoldaten sto helt opplyst og følte en hete som var forferdelig, men om det var av den virkelige ilden eller av kjærlighet, det visste han ikke. Fargene var gått helt av ham, om det var skjedd på reisen eller om det var av sorg, kunne ingen si. Han så på den lille damen, hun så på ham, og han følte at han smeltet, men ennå sto han standhaftig med geværet over skulderen. Da gikk det opp en dør, vinden tok tak i danserinnen, og hun fløy som en sylfide rett inn i kakkelovnen til tinnsoldaten, blusset opp og var borte. Så smeltet tinnsoldaten til en klatt, og da piken dagen etter tok ut asken, fant hun ham som et lite tinnhjerte. Av danserinnen var det derimot bare paljetten igjen, og den var brent kullsvart.



...

  • Libri.it

  • Libri.it