 |
| |
ANDERSEN HANS CHRISTIAN
Title:DEN FLYVENDE KOFFERTEN
Subject:FICTION
H.Ch.Andersen
Den flyvende kofferten
Det var en gang en kjøpmann som var så rik at han kunne brolegge hele gaten med sølvpenger. Det gjorde han nå ikke da, for han visste bedre ting å bruke pengene sine til. Gav han ut en skilling, fikk han alltid en daler igjen. En slik kjøpman var han. Og så døde han.
Nå fikk sønnen hans alle pengene. Han levde lystig, gikk på dans hver evige natt, laget papirdrager av riksdalersedler og kastet "fisk" bortover sjøen med gullpenger istedenfor med stener. Så han kunne nok få pengene til å gå, og det gjorde de også. Til sist eide han ikke mer enn fire skilling, og ikke annet hadde han å ta på seg enn et par tøfler og en gammel slåbrok. Vennene brydde seg ikke om ham mer, for de kunne jo ikke gå ved siden av ham på gaten når han var kledd slik. Men en av dem, som var en skikkelig kar, sendte ham en gammel koffert og sa:
- Pakk den! Ja, det kunne nå godt han si, men det var bare det at han hadde ikke noe å pakke, og så satte han seg like godt opp i kofferten selv.
Det var nå en underlig koffert, for så snart han trykket på låsen, kunne kofferten fly. Vips fløy den med ham opp gjennom skorsteinen, høyt opp over skyene, lenger og lenger bort. Der knaket det i bunnen og han ble redd for at den skulle gå i stykker, for da ville han jo komme til å gjøre en herlig saltomortale. Bevare oss vel! Og så kom han til tyrkernes land. Kofferten gjemte han i skogen under de visne bladene, og så gikk han inn i byen. Det kunne han jo godt gjøre, for hos tyrkerne gikk alle kledd akkurat som han selv, i slåbrok og tøfler. Så møtte han en amme med et lite barn.
- Hør her, du tyrkeramme, sa han, - hva er det for et slott som ligger der borte, med vinduene så høyt oppe?
- Der bor datteren til kongen, sa hun. - Det er spådd at kjæresten hennes skal gjøre henne så ulykkerlig, og derfor må ingen komme inn til henne uten at kongen og dronningen er med.
- Takk, sa kjøpmannssønnen og gikk ut i skogen. Han satte seg i kofferten og fløy opp på taket. Og så krøp han gjennom vinduet og inn til prinsessen.
Hun lå på sofaen og sov, og hun var så deilig at kjøpmannssønnen ikke kunne la være å kysse henne. Da våknet hun, og riktig forskrekket ble hun jo. Men han sa bare at han var tyrkerguden som var kommet til henne gjennom luften, og det syntes hun jo var svært fint.
Så satt de der ved siden av hverandre, og han fortalte henne om øynene hennes. De var skjønne, mørke sjøer, og tankene svømte omkring i dem som havfruer. Og så fortalte han om pannen hennes. Den var et snefjell, med nydelige saler og bilder. Og så fortalte han om storken som kommer med de søte, små barna.
Jo, sannelig var det noen fine historier! Så fridde han til prinsessen og hun sa ja med en gang.
- Men kom hit lørdag, sa hun, - for da kommer kongen og dronningen hit og drikker tevann. De blir nok svært stolte når de hrer at jeg kan få selveste tyrkerguden. Men husk på at du må fortelle et riktig nydelig eventyr, for det er foreldrene mine så glad i. Mor vil ha noe moralsk og fint noe, far vil helst ha noe muntert som han kan le av.
- Ja, jeg tar ikke med meg annen brudegave enn noen eventyr, sa han, og så skiltes de. Men prinsessen gav ham en sabel som var innsatt med gullpenger, og den kunne han jo alltid få bruk for.
Nå fløy han bort og kjøpte seg en ny slåbrok, og etterpå satte han seg ute i skogen og diktet eventyr. Det måtte være ferdig til lørdag, så det var sannelig ikke så lett.
Men så var han ferdig, og så var det lørdag.
Kongen og dronningen og hele hoffet ventet med tevann hos prinsessen. Og en svært pen mottagelse fikk han.
- Ja, så vil De kanskje fortelle oss et eventyr da, sa dronningen, - et dypsindig et som en kan lære noe av.
- Men som en kan få seg en latter av også, sa kongen.
- Tja, sa han, og så gav han seg til å fortelle. Nå får vi høre etter.
- Det var en gang en bunt svovelstikker. De var nå så forskrekkelig fine på det, for de var av godt folk. Stamtreet deres, det vil si det store furutreet som de alle sammen var en pinne av, hadde vært et stort, gammelt tre i skogen. Nå lå svovelstikkene på en hylle mellom et fyrtøy og en gammel jerngryte, og disse to måtte støtt ligge og høre på historien om alt svovelstikkene hadde opplevd da de var unge.
- Ja, da var vi på den grønne gren, sa de, - ja, sannelig var vi på den grønne gren den gangen. Hver morgen og hver kveld fikk vi diamant-te, for slik kalte vi duggen. Hele dagen hadde vi solskinn, når solen skinte da, og alle småfuglene kom og fortalte oss historier. Det var ikke vanskelig å se at vi var rike, for løvtrærne hadde klær på seg bare om sommeren, men familien vår hadde råd til å ha fine, grønne klær både sommer og vinter. Men så kom vedhoggerne. Akk ja, det var det store opprøret, og familien ble spredd for alle vinder. Stamherren fikk plass som stormast på et flott skip som kunne seile verden rundt hvis det fikk lyst. De andre grenene kom andre steder, og vi fikk altså den oppgaven å tenne lys for folk. Det er derfor at så fine folk som oss er kommet hit ut i kjøkkenet.
- Ja, jeg har det nå på en litt annen måte, sa jerngryten. - Så lenge jeg har levd, er jeg blitt skurt og kokt. Jeg sørger for det solide og er vel i grunnen den fremste her i huset. Den eneste glede jeg har når jeg er tatt ut av bordet, er å ligge her ren og fin og snakke litt fornuft med kameratene. Vi lever jo innendørs hele året, ja- ikke vannspannet da, for det kommer jo stundom ut i gården. Den eneste som kan komme med litt nytt, er torgkurven, men den forteller så mye rart om kongen og regjeringen at det er rent forferdelig. Her om dagen var det en gammel potte som ble så forskrekket at den falt ned og slo seg i stykker.
- Svært som du prater, sa fyrtøyet, og stålet slo mot flintsteinen så det riktig gnistret. - Var det ikke meningen at vi skulle ha en munter kveld?
- Jo, la oss snakke om hvem som er den fineste! sa svovelstikkene.
- Nei, jeg synes ikke det er så morsomt å snakke om meg selv, sa leirpotten. - La oss heller lage en liten aftenunderholdning. Jeg begynner. Ved Østersjøen ved de danske bøletrærne ...
- Det er en fin begynnelse, sa alle tallerknene, - det blir sikkert en morsom historie.
- Ja, der levde jeg hele ungdommen min hos hos en stille familie. Møblene ble bonet, og gulvet ble vasket, og hver fjortende dag hengte de opp rene gardiner.
- Nei og nei, så spennende, sa feiekosten. - Det er ikke vanskelig å høre at det er en kvinne som forteller, det er liksom noe så rent og sart ved det alt sammen.
- Ja, det hører en med en gang, sa vannspannet og gjorde et lite muntert hopp, så det sa klask i gulvet.
Og potten fortalte, og slutten var like god som begynnelsen.
Alle tallerknene raslet av glede, og feiekosten kom med grønn persille og hengte en krans om potten. Den visste at det ville ergre de andre, men den tenkte at henger jeg en krans om den i dag, så gjør vel den det samme med meg i morgen.
- Nå vil jeg danse, sa ildrakeren og danset i vei. Nei og nei som den kunne kaste bena i været. Ja, det gamle stoltrekket borte i kroken revnet da det så det. - Nå er det kanskje min tur til å få en krans? sa ildrakeren, og det fikk den.
- Uff, så simple de er, tenkte svovelstikkene.
Nå skulle temaskinen synge. Men den var forkjølet, sa den, den kunne ikke synge når den ikke kokte. Men det var bare snobberi. Saken var at den aldri ville synge unntagen når den stod på bordet inne hos herskapet.
Borte i vinduet satt en gammel pennefjær som piken pleide å skrive med. Den var nå i grunnen slett ikke så fin. Det var bare det at den var dyppet altfor langt ned i blekkhuset, men det var nå den så stolt av.
- Ja, vil ikke temaskinen synge, sa den, - så kan den bare la være. Det henger et bur utenfor her, og der bor en nattergal som kan synge. Den har ikke lært noe, men det får vi ikke ta så nøye.
- Jeg synes det ...
|
|
|
